Fritidseiendom eller ikke?

Spørsmålet var om en eiendom som mor og to sønner eide sammen med en tredjedel hver, kunne anses som fritidsbolig for alle tre. Skattedirektoratet kom til at dette ikke kunne gjelde moren fordi hun har sin faste bolig i vedkommende eiendoms nabolag.
 
De tre familiemedlemmene har eid eiendommen sammen siden februar 2004. Fra 1984 hadde eiendommen vært morens og ektemannens faste bolig. Etter ektemannens død i 2009 flyttet moren til en annen eiendom i samme kommune som nå er morens faste bolig. Siden mai 2004 har eiendommen som nå skal selges, bare vært brukt som fritidsbolig.
Den ene sønnen er bosatt og arbeider på et sted som ligger ca. 15 mil fra eiendommen. Den andre sønnen er bosatt og arbeider i Sverige. Begge bruker eiendommen i sommerferie og enkelte helger i løpet av året. Moren – som altså bor i nærheten – har bare benyttet den enkelte helger i løpet av året. Hennes faste bolig ligger dessuten nærmere sjøen enn den eiendommen som skal selges. Begge eiendommene ligger i et typisk boligområde med andre fastboende.
 
Skattedirektoratets vurderinger
I sin bindende forhåndsuttalelse viser Skattedirektoratet til at det er to vilkår som må være oppfylt for at en fritidseiendom skal kunne selges skattefritt. Det ene er at selgeren har eid eiendommen i mer enn fem år på det tidspunkt salget finner sted. Det andre er at eieren har brukt eiendommen som egen fritidsbolig i minst fem av de siste åtte årene før salget.
Vilkåret om mer enn fem års eiertid er oppfylt for alle de tre eierne. For morens vedkommende er det uten betydning om det er hun eller ektefellen som har stått som eier.
Kravet om at eiendommen må ha vært brukt som fritidsbolig i minst fem år anses – etter det opplyste – også oppfylt for de to sønnene. For morens vedkommende fremstår imidlertid ikke den eiendommen som skal selges som fritidsbolig. Den synes ikke å kunne tilby kvaliteter som i nevneverdig grad er annerledes enn hennes faste bolig. Da hennes bruk også er ganske beskjeden, er Skattedirektoratet etter en helhetsvurdering kommet til at kravet om brukstid som fritidsbolig ikke kan anses oppfylt for hennes del.
Skattedirektoratet konkluderer etter dette med at morens andel av salgsgevinsten vil være skattepliktig, mens sønnene vil kunne selge sine andeler uten gevinstbeskatning.
 
Fritidsbolig i typisk boligstrøk
I denne saken var også spørsmålet om vedkommende eiendom i seg selv kunne anses som fritidsbolig oppe til vurdering. I ligningspraksis følgende lagt til grunn:
Typiske fritidseiendommer er hytter og landsteder. Unntaksvis kan også andre typer eiendommer, f.eks. våningshus på nedlagt gårdsbruk, eller en byleilighet, anses som fritidsbolig. Forutsetningen er da at skattyteren faktisk bruker eiendommen til fritidsformål.
I begrepet fritidseiendom ligger det ingen avgjørende begrensninger i forhold til type bolig eller plasseringen av den. For byleiligheter eller andre boligeiendommer i ordinære boligområder erfritidsbruk mindre typisk, og for slike eiendommer kreves det at bruken er knyttet til vesentlig fritidspregede opphold og gjøremål, herunder kontakt og tilsyn med familie.
Er boligen verdifull, er det nærliggende å anta at den er anskaffet med kapitalbeskatning som formål. I slike tilfeller må skattyteren kunne sannsynliggjøre at kravene til bruksmåte og brukshyppighet er oppfylt. Også beliggenhet i forhold til fast bolig eller pendlerbolig kan være av betydning. Har eieren eller hans husstands bruk av boligen et annet preg, for eksempel som rent overnattingssted eller gjennomgangssted som alternativ til hotell, kommer reglene om skattefrihet ikke til anvendelse. Det samme gjelder hvis eieren lar andre – f.eks. voksne barn – bo fast i boligen, selv om eierens besøk isolert sett er fritidspreget. Videre vil mer sporadisk bruk ikke kunne kvalifisere som tilstrekkelig fritidsbruk.
Denne ligningspraksis er bl.a. tuftet på domsavgjørelser og prinsipputtalelser fra Finansdepartementet, og vi ser at avgjørelsen i den sak som er her omtalt, bygger opp under disse retningslinjene.
Av Erling Ree-Pedersen